Historien om vikingtidens avslutning; Slaget ved Stamford Bridge i år 1066, blandet med mannesvette, nystekte vafler og skuespillere i toppklassen – joda denne teaterforestillingen er det perfekte vorspielet for venninnegjengen midt i uken!

Torsdag 22. september var Mitochondria til stede, som Gard Bjørnstjerne Eidsvold sine inviterte gjester, på en lukket førpremiere på det nye StatsTeateret sin første forestilling i Oslo på Christiania Teater. Prosjekt 1 til det nyetablerte teateret er; Slaget ved Stamford Bridge i år 1066, neste prosjekt blir; 1349 Pesten og videre skal vi få bli med i en historisk tidsreise helt frem til 2066. Dette vil gå over 10 prosjekter – hver med sin nye teateroppsetning som vil vises i vårt utstrakte land.

Egentlig skulle vi som leder Mitochondria; Hege Bjørnebye, Ann-Helen Hagh og underskrevne ut på en etterlengtet damekveld med latter og alt for mye sprudlevann, sammen med vår fjerde venninne i firekløveret – for å løfte hverandre i hverdagen. Ja, noe alle damer med respekt for seg selv vet er viktig – for å skape nok Mitochondria-energi til at vi orker å møte tiden hvor høstmørket omslutter oss mer og mer om dagen.

Men Gard fikk oss på andre tanker, og vi var vi alle enige om at vi måtte stille damesterke opp på en så historisk kveld for StatsTeateret – og vår gode venn lovet oss en drøy time fylt med drama, action, historie, humor, krim og kjærlighet. Med i damegjengen ble også Heges slektning som lånte bort bondegården sin i sommer, til den årlige låveturen Markens Grøde, som Gard har sammen med Juni Dahr. Den samme forestillingen hadde vi som et tidligere og svært vellykket Mitochondria-treff på Kongsgården i Oslo, sammen med Forum for Kultur og Næringsliv. Andre felles likhetstrekk er at regissøren bak begge oppsetningene er Yngve Sundvor – og dersom regi og uttrykket til Slaget ved Stamford Bridge i år 1066, er i nærheten av Markens Grøde, så lover dette bra.

Likevel skal jeg være ærlig å innrømme at jeg er noe skeptisk til hvordan dette skal gå, med tanke på en historie hvor kong Harald Hardråde som er halvbror til Olav den hellige leder an. Som datter av historielæreren på Oslo Handelsgym, og en psykologfar som leste Snorre saga og andre kongesagaer på sengekanten istedenfor de tradisjonelle eventyrene, ja vel, så kan jeg kanskje fordøye en slik historie. Men Hege, som egentlig ikke er så glad i teater og vi som egentlig skal ha forestillingen og minglingen etterpå som vårt lille vorspiel – hvor lystig kan dette egentlig bli?

Vi blir henvist til første rad, hvor de som svarer at de er kristne får vafler av en skuespiller vi ikke riktig vet navnet på, men som viser seg å være Cato Skimten Storengen, som spiller Olav, sønnen til Harald Hardråde – og som senere blir kong Olav som får tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige.

Clas Ohlson lampene skrus på og scenen forvandles til kong Harald Hardråde sin frokostsamling, bare noen dager før slaget ved Stamford Bridge i år 1066, som historisk ofte omtales som vikingtidens avslutning. Historien kretser om dagene før slaget, og vi får innblikk i Harald Hardråde sitt vanskelige forhold til sønnen Olav, og hvor latteren og tårene hos publikum viser at de lett kan gjenkjenne seg i utfordringene som oppstår når blandingen av sinne og kjærlighet til sine barn kommer til overflaten over frokostbordet i en hektisk hverdag. Sønnen Olav sliter med sitt altoppslukende forhold til Gud, og egentlig vil han helst bare spise vafler i fred – bortsett fra når han blir sjalu over farens nære bånd til den landsforviste engelsk Jarl Toste. En figur spilt i en så voldsom og sårbar tolkning som bare Kim Sørensen kan få til, og man forstår etterhvert hvorfor jarlen søker en farsfigur og tilhørighet, selv om prisen er å stå sammen med Harald Hardråde mot sin egen bror, som er konge over England. Vi møter også skalden, Tjodolv, som drømmer om å skrive en bestselger i en verden av analfabeter – og ler så vi gråter av Per Kjerstad sin tragiskkomiske tolkning av skalden med skrivesperre, til tider overraskende evne til å slå ut håret på fest og stolthet over å få ri side om side med kongen når de kommer nærmere og nærmere det de tror er målet. Men som til slutt viser seg å være 25te september i året 1066 – den dagen alt gikk til helvete, og som er et av de verste slagene i norsk historie der 5000 nordmenn mistet livet i forsøket på å erobre England.

Publikum har ledd, felt noen tårer, blitt trollbundet av regissør Yngve Sundvor sin gjenkjennbare og geniale måte å trekke i trådene og sette rammene for at vårt møt med fire svette menn som med vekslende imponerende fysikk gir alt for at Norgeshistorien formidles. Alt dette skjer gjennom en åpenbaring og teaterform som jeg bare har sett tidligere i Berlin – fordi dette er en teaterforestilling som kan ta deg med på en reise i tiden, de gjenglemte eller forbigåtte høydepunktene i historien og samtidig spille på hele ditt følelsesregister i løpet av 75 minutter. Applausen vil ingen ende ta og det er først når Gard ber oss bak sceneteppet for å ta et glass sprudlevann og feire premieren i Oslo at vi kommer tilbake til vår egen tid.

Mitochondria mingler på scenen med Axel Hennie, Nicolai Cleve Broch, Toralv Maurstad og halve Hotell Cæsar og andre skuespillere som switcher mellom Nationaltheateret og de norske TV-seriene. Men vi er mest opptatt av at vi nettopp har opplevd en ny og banebrytende teaterformidling og må klemme Gard av stolthet gang på gang.  Ann-Helen har funnet sin favoritt i Cato Skimten Storengens tolkning av kong Olav Kyrre og vi kan ikke huske hvor lenge siden vi har hørt henne le så hjertelig. Damegjengen er enig om at dette var storartet som vorspiel og når kvelden fortsetter med improvisert middag i 2. etasje og boblende drikke utover de sene nattetimer hvor morgendagens jobbdag er glemt, så er vi også skjønt enige om at Per Kjerstad sitt strippenummer midt i teaterforestillingen, selvfølgelig kombinert med hans gode skuespillerprestasjoner, bør sette han på verdenskartet som Norges svar på Jonny Depp og vår nye filmstjerne.

Dagen etter ringer min mor for å spørre hvordan forestillingen var – og selv om jeg gjemmer meg bak mørke solbriller, så forteller jeg henne entusiastisk at hvis det er en forestilling hun må se i år, enten fordi hun er en ekte Berliner, eller sammen med sine lærekollegaer og gjerne elever i historie på Oslo Handelsgym, eller rett og slett for å kose seg med venninnegjengen, ja så er det Slaget ved Stamford Bridge i år 1066.

Av: Rebekka Nøkling

Forestillingen Slaget ved Stamford Bridge i år 1066 spilles 6.-7. og 13.-14. oktober i Oslo på Christiania Teater. Forestillingen varer ca. 1 time og 15 min. Billetter kan kjøpes på Billettservice.no eller på tlf: 815 33 133 (nok 250)

Besøk også StatsTeaterets hjemmeside

Til informasjon:

StatsTeateret har blitt med i Aberia Helsersort Livslyst-venneforeningen. Derfor kan du også møte regissør Yngve Sundvor og skuespiller Per Kjerstad på venneforeningens informasjonsmøte tirsdag 27. september kl 18-20 og høre mer om hvordan StatsTeateret kan bidra på en viktig måte i Kreftlandskapet og til å skape livslyst for de som trenger oss mest.