Takk for sist:

Trine Greni ønsker deg velkommen til Galleriet ved Rådhuset
– Mitochondrias nye og faste kunstneriske møteplass 

Det er en tidlig mandagsmorgen i februar, hvor hele T-banenettet står på hodet på grunn av nattens store snefall. Folk har ikke tid til å vente på grønt, så de kaster seg over Stortingsgaten ved Nationaltheateret, mellom busser og taxier, med livet som innsats for å nå sine viktige møter.

Jeg tar meg tid til å løfte blikket, for Trine Greni som jeg har avtalt å møte i galleriet, sendte meg en sms da T-banen stod fast på Majorstuen; ” Ikke stress, jeg har kjøpt inn frokost og setter over kaffen imens”. Oslofjorden som kommer til syne mellom Rådhuskaia og Aker Brygge er slående vakker i sin vinterdrakt, helt stille og perlemoraktig hvit. Dette stedet er virkelig et lite pusterom, en skjult perle i det hektiske bylivet. Det er kun Nesoddbåten som beveger seg og vinker vuggende og ventende ved kaia. Blikket går videre til venstre og jeg ser et slott, slik barn tegner med fargeblyanter og fantasi. Iskrystallene gnistrer som diamanter, høyt oppe i de store trærne, hvor årringene bevarer minnene og historien til ærverdige Akershus festing, og det kribler av forventing i meg, fordi tampen brenner nå. Jeg går fort forbi Råduset og følger trappen opp mot Kvadraturen, og på toppen ser jeg Nedre Vollgate som møter Råduhsgata. Blå markiser som bærer navnet Galleri, avslører at jeg har nådd mitt mål.

- Kom inn, og heng av deg på bakrommet. Mennene som sitter der og prater er sjefen min og den tidligere eieren av galleriet, men de er straks ferdige, og da spiser vi frokost. Stedet har en hjemlig atmosfære, og på en måte har det blitt Trines andre hjem, etter at hun ble daglig ansvarlig for galleriet som ligger rett ved Rådhuset. 

Gjennom de store vinduene betrakter jeg på ny den vakre utsikten over Akershus festning og Oslofjorden, men denne gangen i selskap med Kjell Nupen, Bjørg Thoralsdottir, Unni Askeland, Gunilla Holm og mange flere kunstverk som henger på veggene. Tanken på at vi snart skal fylle dette fargerike og romslige galleriet med sprudlende Mitochondria-kvinner på våre nye kunstneriske Mitochondria-treff, som starter i mars, får meg til å smile.

I det samme reiser den ene mannen seg og presenterer seg som Georg Uhlmann, og kommer samtidig med et spennende tilbud;

– Dersom kvinnenettverket deres har lyst, så kan vi også arrangere omvisninger i våre andre lokaler, slik at dere kan lære mer om kunsttrykkprosessen og innramninger, ja og høre mer om hvordan vi velger ut våre kunstnere. Georg er Trines entusiastiske og imøtekommende sjef, og eier av artgate, Mester rammer og Brodins rammeverksted, i tillegg til galleriet. Vi blir enige om at det må vi få til i nærmeste fremtid.

Snart har jeg Trine alene i lokalet, og vi tar plass i de to store skinnstolene, hvor hun skal fortelle om alt som har skjedd siden sist Mitochondria møtte henne. Det var i sommerpraten i 2009, hvor hun fortalte om hvordan det hele begynte for 17 år siden, og om drivkraften, som hun beskrev som et indre vakkert univers, helt magisk, som vil uttrykke seg. ­

– Dette universet er en del av oss som vi alle bærer på, og jeg vil minne de som kommer for å se på bildene mine om dette, og hvis jeg klarer å røre noe i folk og inspirere dem med noe som gir en gjenkjennelse, så gir det meg en dypere mening med det jeg gjør.

Trine har hatt flere utstillinger de siste to årene, både med tekstilbildene som hun lagde sommeren 2009, og med de nye blå bildene sine. De siste var i Moss og Arendal, og mange av bildene ble solgt før de ble utstilt, fordi mange kunstinteresserte har begynt å følge henne tett. To av kunstverkene har hun også gitt bort, ett til TV-aksjonen i 2009, mens det andre ga hun bort til Arendal sykehus.

– I forbindelse med utstillingen min i Arendal i oktober 2010, så fikk jeg det for meg at jeg ikke ville ta med meg hjem det store tekstilbilde som var det siste bildet som ble igjen, med en takst på 70 000 NOK. Men jeg måtte finne det rette stedet, forklarer hun, før hun bryter opp i et stort smil – Og tenk, i Møbelhuset i Arendal så møtte jeg en sykepleier, som var gift med en lege, og hun fortalte at sykehuset hadde opplevd mye dramatikk, men heldigvis fått lov til å beholde barneavdelingen, etter mye om og men. Dette skulle markeres, og vi fant ut at dette var en perfekt anledning, for å gjennomføre ønsket mitt. Det ble en stor og hyggelig gaveoverrekkelse (omtalt i Agderposten), og hvor jeg virkelig følte at bildet mitt var kommet hjem, da jeg avduket det.

Trines kunstneriske reise har vært lang og innholdsrik. Veivalgene underveis har vært preget av at hun ønsker seg noe veldig sterkt, og så ser hun etter tegnene, som viser henne rett vei.

– Tenk å ha et galleri i Oslo, hvor jeg kan stille ut bildene mine fast, var et ønske som kom til meg i fjor. Trine ler trillende, før hun forklarer videre – Selvsagt visste jeg at det var alt for dyrt for meg å kjøpe et galleri, men ønsket slapp jeg ikke. Jeg tror på at dersom du ønsker deg noe så sterkt, så hjelper det deg, men bare hvis du er villig og åpen for tegnene du får, og ikke minst at du griper sjansen når du får den. Dersom alt ikke går så greit underveis, så betyr det likevel ikke at det er et blindspor. Du må bare ikke gi deg, men tenke på at du fortsatt er på rett vei. Trine stopper litt opp, og blikket går til døren, hvor noen kunder kommer inn – Det er livsfilosofien min, sier hun før hun reiser seg og snakker med det eldre paret som kommer fra Tyskland.

Når Trine vender tilbake til stolen, venter jeg nysgjerrig på historien om hvordan hun ble daglig leder, nettopp for et galleri hvor bildene hennes er utstilt fast.

– Jeg hadde et annet sterkt ønske først, og det var å male ved havet. På en av mine utstillinger kom det så en mann, som også hadde sett bildene mine tidligere, og spurte om jeg ble inspirert av havet. Jeg svarte ja, med en gang, og igjen kommer smilet og solskinnet frem i galleriet, selv om det sner og sner utenfor, og Trine fortsetter å fortelle om eventyret sitt

 
– Denne herlige mannen ga meg adgang til sommerhuset sitt på Jeløya, med utsikt over havet og en trapp direkte fra huset og ned til brygga. Der har jeg malt de to siste årene fra april og ut til senhøsten, og resultatet ble blant annet mine nye blå bilder som du kan se her.

I galleriet henger det flere bilder og kunsttrykk fra de ulike fasene til Trine, fra sommerfuglbildene, utstillingen Everything you are og de nye blå, hvor kvinneskikkelser og havmotiver blander seg, og hvor hunden Watson dukker opp innimellom.

– Så livet mitt ble Jeløya fire dager i uken, hvor jeg malte, og tre dager i Oslo hvor jeg jobbet i Frelsearmeen, i Kirkeveien. Der jobbet jeg med vindusutstillinger og fairtrade konseptet, som jeg synes er veldig viktig. Innimellom tok jeg turen bort til et rammeverksted i nærheten, for å ramme inn bildene mine. Hun som jobbet der foreslo flere ganger at jeg burde jo jobbe hos dem. Først trodde jeg ikke på henne, men til slutt sa jeg ja, og møtte sjefen, Georg. Han utfordret meg og ga meg oppdraget med å drive dette galleriet. Trine klapper sammen hendene, som en liten applaus, før hun igjen reiser seg.

En ny kunde i tredveårene har kommer inn, en typisk finansmann, med stresskofferten under armen. Han stopper opp foran et sommerfuglbilde, og forklarer at han har sett på det flere ganger på vei til jobben. Trine tar det ned fra veggen, og har gått inn i rollen som kunstgallerivertinne, men jeg klarer ikke å dy meg.

– Du vet at kunstneren står her ved siden av deg?

Mannen blir helt opprømt og spør om han får lov til å ta med sin kone, og la henne møte Trine, for bildet skal være til henne, som en bryllupsgave, og det ville virkelig vært prikken over i`en. Trine svarer at hun er der hver dag fra kl 11 til 17, og at de er hjertelig velkomne begge to. Mannen forsvinner ut i sneværet, og vinker glad gjennom vinduet.

– Er det ikke herlig at ønsker kan gå i oppfyllelse, og tenk hvor heldig jeg er som kan gjøre som jeg vil, og i tillegg ha fast jobb og et galleri?

Jeg nikker enig og tenker samtidig at jeg må begynne å kjenne etter hva jeg egentlig ønsker meg sterkt, for nå er jeg virkelig blitt inspirert til å utforske og realisere mine drømmer.

Nye kunder strømmer inn. Et innblikk i Trines historie er over for denne gang, men langt fra ferdig.

Neste gang kan du komme og se hennes nye blå bilder, 17. mars kl 18, i Galleriet. Dette vil være åpningen av Mitochondrias nye og faste kunstneriske Mitochondria-treff, som er en gang i måneden, ut hele året. Her vil du møte og høre spennende innlegg fra ulike kunstnere, samt se deres kunstverk. Vi vil også krydre det hele med litt musikk og andre spennende innlegg.

(28.02.11, foto og tekst: Rebekka Nøkling)

Sett derfor av datoene i kalenderen allerede nå
(se nedenfor for hele 2011):

17. mars kl 18.00:

Billedkunstner Trine Greni – Historien bak de blå bildene, samt feiring av Mitochondrias nye kunstneriske faste møteplass, samt andre overraskelser kl 20.00.

7. april kl 18.00:

Billedkunstner Heidi Vestby – utstilling og innlegg om ”Kunstpausen”, basert på hennes erfaring som headhunter og billedkunstner, og tilrettelagt for næringslivet og andre arbeidsgrupper, samt andre overraskelser.

Videre datoer for Mitochondrias kunsttreff:

• 19. mai

• 9. juni

• 25. august

• 15. september

• 20. oktober

• 17. november

• 8. desember

Vi ønsker deg og din/e venninner velkommen!

Hilsen
Hege Bjørnebye, Ann-Helen Hagh og Rebekka Nøkling

Mitochondria - der energi skapes! http://www.mitochondria.no/
For evt. spørsmål, send en e-mail til: rebekka@mitochondria.no , eller ta kontakt på mob: 900 71 428