Mitochondria inviterer deg til en unik konsertopplevelse med didjeridoospilleren Zotora

- en musikkreise du aldri vil glemme

Snøen knaser under mine føtter og jeg småløper under stjernehimmelen, litt fordi jeg fryser, men først og fremst fordi jeg er sent ute. Det er fullmåne og jeg er på vei til Emanuel Vigelands Mausoleet på Slemdal, som er en av Oslos best bevarte hemmeligheter. Museets hovedattraksjon er et dunkelt, tønnehvelvet rom fullstendig dekket av fresker. Å gå inn i museet er en opplevelse i seg selv. Men det er Zotoras konsert Naken, som er årsaken til at jeg har satt av kvelden for litt kulturelt påfyll. Inntrykket av de svakt opplyste freskene med de mange hundre nakne figurene forsterkes av en usedvanlig og overveldende akustikk med ca. 20 sekunders etterklang og det er lett å forstå at dette er et spennende sted å ha konsert.

Det 800 m² store maleriet Vita beskriver i dramatiske - og sterkt erotiske
- scener menneskets liv fra unnfangelse til død. Store figurgrupper i bronse gjentar veggenes hyllest til forplantningens mysterium.

Zotora er en av europas første didjeridoospillere. På hjemmesiden hans så står det at han fikk sin kunnskap om didjeridoo hos urbefolkningen i Australia. Han har de siste 20 årene jobbet profesjonelt som didjeridoospiller og vært involvert i alle typer musikk, alt fra klassisk, samtidsmusikk, rock, verdensmusikk, new age til folkemusikk. Han har også vært engasjert i både teater og dans/ballett.

En høyreist og vakker kvinne følger meg frem til første rad, hvor en stol er holdt av til meg, fordi jeg skal få med meg alt, slik at vi kan vurdere om dette kan være noe for Mitochondria. Rommet er fylt av mennesker, noen sitter og hvisker, og akustikken for det til å høres ut som en sverm gresshoppere. Men de fleste sitter helt stille og beundrer kunsten på de enorme veggene, som lyses opp av ni store kubbelys på gulvet.

Helt alene, på et teppe, står en trerot av noe slag, som ser ut som en hånd som er åpen og klar for å holde et instrument. En tom stol står og venter. Jeg vet ikke helt hva jeg skal forvente meg, for jeg har aldri hørt noen spille på en didjeridoo. Min kunnskapserfaring om dette strekker seg ikke lengre enn til filmen Australia, med Nicole Kidman og den kjekke motspilleren jeg ikke husker navnet på, men der var jo ikke temaet musikk, men historien om ”the stolen generation”, hvor barn fra urbefolkningen, ble revet vekk fra sine mødre, for å gå på ”hvite skoler” og lære om kristendommen. Ellers husker jeg en helaften på Bioteknologisenteret i Oslo, for tyve år siden, hvor jeg hadde en tidligere Nobelsprisvinner til bords, og hvor han etter mye god vin og faglige diskusjoner, prøvde å overbevise meg om at didjeridoo musikken var svaret på livets mysterium. Han avslørte etter hvert at han selv prøvde å lære å spille instrumentet, men at det var veldig vanskelig.

En dør åpner seg, og inn kommer Zotora. Han går bort til teppet, setter seg stille ned. Jeg er ikke overrasket over hans kunstneriske og vakre fremtoning, eller hans lange hestehale, men at han er så høy og at han har så store hender, men vil snart oppdage at det er en fordel. Han legger det lange instrumentet i hånden til treroten, men før han begynner så ber han oss om noen minutter stillhet uten applaus, etter konserten, slik at vi alle kan hente oss inn. Det får meg til å lure på hva vi skal være med på, samtidig som jeg gjør meg klar for å lytte og lære et nytt instrument å kjenne.

Stillhet fyller rommet, og ingen tør å puste eller bevege seg. Zotora legger sine lepper varsomt inntil instrumentet og ut kommer det noen kraftige lyder som jeg aldri har hørt før. Det er fascinerende at det er mulig å få frem slike toner fra et langt trerør, som må være omlag to meter langt. Kroppen hans beveger seg sakte i takt med musikken og etter hvert er det vanskelig å si hvor mannen og instrumentet begynner og slutter, for de går i ett, smelter sammen, og tar oss med på en reise. Først slår det meg at det er slik det må være å sitte rundt et bål om natten med urbefolkningen i Australia, og lytte til deres historier om sine forfedre. Men så skifter Zotora takt, og jeg tenker at rytmene skal trigge oss, slik at vi alle skal manne oss opp for å gå på jakt. Plutselig kommer det lyder som får meg til å tenke på barnegråt, men så roer det hele seg ned, som om en mor trøster sitt barn. Samtidig tør vi som er tilstede i rommet å puste igjen, og vi begynner å lytte og la musikken strømme gjennom kroppen. Jeg ser på de store freskene av kvinner og barn på veggen bak Zotora, som viser barnefødsler, barn som dier ved morens bryst, barn som leker og føler at musikken hyller livet og moder jord. Igjen overrasker musikken, og tankene går over til at vi alle sitter i Platons hule og jeg snur meg rundt og ser på forsamlingen, og jo da, vi ser litt filosofiske ut hele gjengen.

Zotora reiser seg plutselig, og beveger seg slik jeg har sett at Chi Kung utøvere gjør, og det slår meg at dette må være den perfekte meditasjonen. Vibrasjonen og lydbølgene treffer også kroppen vår, og vi gjenkjenner noe i musikken, som får alle trivielle problemstillinger i hverdagen til å vannes ut, for vi er til stede ”her og nå”, og det er urkraften som fyller oss opp med fruktbare muligheter. Plutselig forlater Zotora teppet sitt, og går bak oss. Vi sitter alene igjen i mørket, med musikken, omsluttet av de enorme veggene med de sterkt erotiske og dramatiske bildene til Emanuel Vigeland, fra menneskets liv - fra unnfangelse til død. Men så kommer han tilbake, og konserten får et jazzpreg over seg, og igjen dukker fascinasjonen opp over at det er mulig å lage så fengende og vakre toner, ut fra en enkel trestamme. Det slår meg at i løpet av hele konserten, så har han aldri stoppet opp for en pause, og leppene hans har ikke forlatt blåseinstrumentet en eneste gang. De store hendene har vugget didjeridooen kontinuerlig, med en varsomhet og respekt, slik instinktet i oss, i generasjoner, har beskyttet det som er levende og skjørt.

Til slutt setter han seg og tar munnen fra didjeridooen, og stillheten omfavner oss. Vi svever fortsatt, men så får vi plassert bena på jorden igjen, og kommer tilbake til vår egen tid, men denne gangen med en ny og helt unik opplevelse i bagasjen - en oppdagelse eller kanskje mer en påminnelse om at vi kan gjenkjenne vår egen styrke ved å la musikken tale sitt ord- og tidløse språk.

(Les tidligere anmeldelser fra Zotoras konserter nedenfor, eller gå inn Zotoroas hjemmeside for mer informasjon)

Vil du være med Mitochondria på en lukket intimkonsert med Zotora, i Emanuel Vigelands Mausoleet, og møte musikeren personlig, rett etterpå?

Onsdag 23. mars inviterer vi deg og den/de du måtte ønske å ta med (venninne/r, kjæreste eller hvem du vil) til en didjeridokonsert i Emanuel Vigelands Mausoleet på Slemdal.

VIKTIG INFORMASJON: Du har to tidspunkter å velge mellom, da vi arrangerer to konserter, fordi det kun er plass til 30 personer per konsert.

Tid: 1. konsert kl 18-19, eller 2. konsert eller kl 21-22, begge med påfølgende mingling med Zotora, etter konserten.

Pris: 220 NOK, ved inngangen.

Bindene påmelding:

Send e-mail til rebekka@mitochondria.no, og oppgi klokkeslett på konserten du velger og antall personer du ønsker billetter for. MERK: du vil få en bekreftelse på antall billetter som er reservert for deg, da ”første mann till Mølla prinsippet gjelder”.

NOEN ANMELDELSER, FRA TIDLIGERE ZOTORA KONSERTER (fra Zotoras hjemmeside):

Trond Lepperød fra Porsgrunn Dagblad (98) sier: «Det begynte med Zotora og hans didjeridoo-solo. Det som slår en tilhører er at dette er vibrasjoner og lydbølger som ikke bare treffer trommehinnene, men også mellomgulvet og gud vet hvilke organer. (…) Magisk må være ordet.»

Harald Brynildsen i Moss Dagblad: «Zotora heter musikeren som en stund holdt hele Aud Max i ånde. Bare synd det ikke ble plass for en umiddelbar applaus, den ville ha løftet taket.»

«Musikeren og danseren Zotora, med det urgamle instrumentet didjeridoo, og danserinnen Lisbeth Rønning, skapte en stemning av selsomhet og stor skjønnhet under Natt-Ur-konserten ved Underåsen i Juvet, Sogndalen.» (Fedrelandsvennen 1995, Knut Holt)

«Hvordan den karismatiske musikeren klarte å skape så mange ulike lyder, med slik ulik intensitet, er en gåte. Sikkert er det likevel at han trollbandt oss, og tok oss med langt unna høstmørke narvikgater.» (Fremover 1996, Trude Aalmen). «Selv barn ned til tre-fire år satt stille og forhekset i de fem kvarterene som konserten varte.» (Nordlys 1996, Svein Andersen).

«Kompromissløs, og preget av respekt for - og kjærlighet til dette meget spesielle blåseinstrumentet», skrev Sigbjørn Nedland i Fedrelandsvennen.

Fra turneene med strykekvartetten Arctimus kan vi blant annet lese: «Arctimus-kvartettens musikere var tydelig inspirert av samspillet med Zotora. (…) Aldri før har jeg hørt en klassisk strykekvartett skape improvisert musikk som virkelig svinger i de dypere lag av hjernebarken.» (Nordlys 1995, Svein Andersen.)

«Zotoras sceneopptreden er velkalkulert, han holder publikum i spenning med en sirkusartists nerve og timing. Åpningsnummeret alene var vel verd inngangsbilletten.» (Nordlys 1996, Snorre Holmgren).

Dagbladets Kurt Hanssen ordla seg slik i sin anmeldelse av Øystein Sevågs turnékonsert på Rockefeller i 1996: «Men mest overraskende var didjeridoo-spillet til Zotora. (…) Han hadde en mesterlig kontroll og skapte dirrende, snerrende og brummende lyder.»

Namdals-avisa (2000): "Vi har i årenes løp overvært utallige skolekonserter, men gårdsdagens konsert var i tillegg til å være totalt annerledes enn det vi tidligere har hørt, noe av det som har grepet oss aller mest. Varm og ekte og preget av kvalitet gjennom hele konserten."